Foto: Helge Johnsen.
Ja jeg vet, overskriften høres ut som titttelen på en dårlig informasjonsfilm som vi alle husker fra ungdomsskolen på midten av 90-tallet. Med musikk som var mye høyrere enn stemmen til han som kommenterte og bildet rullet over fjernsynet pga at VHS-spilleren ikke hadde autotracking. Og en lettere oppgitt lærer som endelig kunne puste lettet ut fordi han/hun endelig hadde fått forvandlet snøværet til et levende bilde på fjernsynsapparatet og gav egentlig faen i at bildet rullet over skjermen så lenge det var bilde der.
Det er en ren digresjon og var ikke det jeg skulle skrive om. Det er ikke ofte jeg skriver personlige blogginnlegg, men her kommer det altså ett som kan stille seg i rekken over de utvalgte.
Som 30-åring så har jeg de siste 12 årene fått mange rare blikk og enda flere kommentarer når det kommer på banen at jeg ikke er innehaver av førerkort. Den lille plastbiten som sier at jeg er i stand til å føre et motorisert kjøretøy av en viss type helt alene.
Og jo større avstanden er mellom min egentlige alder og min 18-årsdag er, jo større er forundringen over at jeg er ikke har førerkort.
Fra å gi en lang forklaring på hvorfor jeg ikke har førerkort så har jeg de siste årene viftet (bokstaveligtalt med hånda har jeg viftet) kommentarene vekk og sagt noe slikt som; Har ikke hatt behov for det.
Og det at jeg ikke har hatt behov for å ha en egen bil og kunne kjøre den er en sannhet med modifikasjoner. For selv om jeg ikke bor i noe storby med t-bane, trikk, bybane etc. så har jeg fint klart meg med buss, sykkel og beina. Hamar er en liten by og det er ikke store avstandene man må gå for å komme dit man skal.
Det er klart jeg har tenkt noen tanker om at det hadde vært fint å kunne sitte inne i en varm og tørr bil når jeg tidlig om morgenen har gått på jobb mens værgudene har pisset meg nedover nakken med kald høstregn iført en bitende vind som trenger igjennom alt (unntatt den varme bilen da).
Men tidlig i vår skjedde det en forandring så stor at jeg tok motet i meg og satte meg bak rattet på en bil. Litt urin fikk en plastpinne til å vise to blå streker. Nå var det ikke slik at resultatet av graviditetstesten gjorde at jeg løp ut og satte meg bak rattet på bilen til min samboer. Det ville vært litt rart.
Men plutselig så påvirket mitt førerkortløse liv flere enn meg. Hvordan skulle jeg klare å holde en stram timeplan med barnehagelevering, barnehagehenting, jobb og andre fritidssyssler? Ikke minst, hvem skulle frakte min samboer til sykehuset og hvem skulle stolt kunne kjøre de hjem etterpå? Jo, det skal jo være meg! Og uten førerkort så kunne vel Hamar Taxi klisret navnet mitt på siden av bilene sine med skriften: Sponset av.
Så i vår satte jeg meg bak rattet og begynte å ta kjøretimer. Fra å kjøre en Nissan Micra fra det glade 80-tallet så kjøpt vi oss en nesten ny Ford Focus stasjonsvogn med plass til bleier, barnesete, smokker, barnevogn, leker og to stolte foreldre. Og da ble jeg litt lettet over at vi ikke har hund likevel. For vi kjenner jo til Vidar fra Drammen som hadde plassert hunden i skiboksen. Det gikk ikke bra.
Så nå er jeg i oppløpet av min utdannelse til å ta førerkortet. Kun noen få obligatoriske timer igjen + selve oppkjøringen. Så er du snill og tror på slikt så setter jeg pris på om du sender meg noen gode vibber de neste ukene. Så lover jeg å stoppe for deg når du krysser gata.
